Team Coop Hitec Products-rytteren Tiril Jørgensen har nylig kommet tilbake til Europa etter deltagelse i rittene «Tour Down Under» og «Cadel Evans Race», og hun har sendt oss et reisebrev som gir oss spennende innblikk fra disse rittene.

Jeg er tilbake til å kjenne på nerver, lade opp til ritt, sette på startnummer og krige i feltet, og jeg elsker det! Og dette skjer i Australia! Det er utrolig kult å være her nede og utforske dette landet samtidig som jeg får konkurrere igjen. Att på til så er det et worldtour ritt som arrangeres sammen med herrerittet, så arrangementet er veldig stort og profesjonelt.

Jeg kom til Australia med en liten forkjølelse og med mye trening i beina. Jeg har aldri startet sesongen så tidlig som i januar før, og jeg vil ikke ha toppform allerede. Så jeg og treneren min har lagt en plan som å bruke disse første rittene til å kjøre meg i form.

På første etappe så gikk jeg i brudd og fikk en del TV-tid. Jeg fikk vist fram drakta og laget ble snakket om.

Andre etappe var mer kupert, og det ble kjørt hardt i bakkene. Jeg hadde en del bruddforsøk, men kom meg aldri ordentlig av gårde. Jeg kjører ikke for meg selv nå, men for å sette Josie Nelson (lagets klatrer) i en god posisjon.

På tredje etappe så følte jeg meg faktisk best av alle dagene. Jeg bruker å få bedre og bedre bein utover i etapperitt, så det er godt å kjenne at det fortsatt fungerer sånn. Jeg føler jeg har et godt grunnlag treningsmessig for denne sesongen.

På slutten av etappen skulle vi opp en 5 kilometers lang bakke med et gjennomsnitt på 15% stigning. Jeg følte meg bra så jeg satt i front i min gruppe med to av lagvenninnene mine, Mari og Josie. Etter bakken var det utforkjøring og dermed rett inn til mål. Jeg kjørte alt jeg klarte de siste 2 kilometerene for å trekke opp Mari og Josie på laget. En større gruppe hadde kommet seg løs i bakken, så vi kom inn litt etter dem.
Alt i alt har jeg en god følelse. Selv om det ikke ble noen toppresultat så føler jeg at jeg er i rute. Nivået her er høyt siden de Australske rytterne er i toppform akkurat nå.

Noe av det som er veldig bra når man er på tur med laget er at man får massasje etter konkurranse/trening og all maten blir ferdig servert til oss. Så vi har optimale forhold til å prestere så godt vi kan. Det som er litt spesielt med å sykle i Australia på denne tiden er at det var utrolig varmt på alle rittene. Vi måtte være ekstra flink til å drikke mye, og det kunne vært lurt å gjøre litt varmetrening før reisen dit. Jeg har ikke gjort det før, så for å prøve å gjøre overgangen litt smudere så satt jeg mye i badstue før jeg reiste nedover. Jeg vet ikke hvor mye det hadde for seg, men kanskje litt placebo-effekt. Jeg merket jo at treningene i varmen gikk mye bedre etter én uke der nede.

I mellom Tour Down Under og Cadel Evans Race hadde vi 1,5 uke hvor vi trente og fikk oppleve mye kult som arrangøren av rittene ordnet. Vi dro i dyrepark, kjørte segway rundt en vingård og skulle få surfe.
Surfinga ble dessverre avlyst imens vi stod der på stranda med våtdrakten på, fordi det begynte å lyne og regne katter og hunder. Maten vi fikk servert var også nydelig, og bar preg av at dette er et stort arrangement de har lagt mye penger i!

Cadel Evans race ble kjørt ganske kontrollert på den store runden, men med en gang vi kom inn i de avsluttende rundene i Geelong ble det tråkket til i bakkene. For min egen del så gikk det ikke så bra, jeg hadde brukt en del krefter på å sette Mari i posisjon til en mellomspurt tidligere i etappen. Mari Mohr og Josie Nelson kjørte sinnsykt bra. Josie endte opp på en 4. plass til slutt, i et worldtour-ritt!!

Nå er jeg tilbake i Girona, hvor jeg har bodd i vinter og prøver å rette opp jetlagen før jeg reiser videre til Valencia til helgen for å sykle Vuelta CV Feminina.